Det er forskjell på å håpe og å ønske.

Er du typen som setter deg godt til rette i stolen og håper på at det blir en bedring? Eller gjør du det som er fornuftig å gjøre i din reelle situasjon og ønsker at du møter mindre motstand?

Det er forskjell i egeninnsats

Det er en tydelig forskjell på egeninnsatsen i disse to tilfellene. I førstnevnte tilfelle er det snakk om en passivisering.

Ved å håpe på noe, tilskriver man en situasjon utenfor vår kontroll. I mange tilfeller kan det stemme. Det er ikke alle situasjoner alle har noe de skulle ha sagt i. Men det er måten man håndterer det på som har mye å si.

Tenker man fornuftig og ønsker noe, blir det mindre passivitet og man forebygger det som kalles «lært hjelpeløshet». I praksis betyr det at man får mer tiltakslyst i det som betegnes som håpløse situasjoner. Ikke bare dét. Det vil forebygge passivitet neste gang du befinner deg i en situasjon der du reduserer dine muligheter til et passivt håp.

Altså, selv om du ikke får gjort noe med én situasjon, kan innstillingen din om å ønske framfor å håpe gjøre noe med andre situasjoner i ditt liv.

Alltid behold fornuften!

Et typisk eksempel er at du står oppi en situasjon i samfunnet der myndighetspersoner har autoriteten, for eksempel politiet. Er du passiv og håper, kan du sette deg ned og håpe på at politiet vet ditt og datt om situasjonen DU sitter med informasjon om.

Er du fornuftig, henvender du deg til en politibetjent og informerer om det du vet om – i tilfelle det skulle være relevant. Du setter deg ned eller følger den ordre som ble gitt. Men nå slipper du å forholde deg til et håp. Nå har du opptrådd korrekt og det kan du ta med deg og være stolt av.

Et annet eksempel er egen helse. Hvis du har fått beskjed av legen om å spise sunnere og trene mer, men sitter i sofaene med chips og håper situasjonen blir bedre, er du ufornuftig. Du kan heller
ta tak i
situasjonen og ønske det blir mindre slitsomt etter hvert.

See?