Skademeldt og ikke sykemeldt?

Så fort vi hører om venner og bekjente som er sykemeldte vekkes det til live en annen form for omsorg enn hvis vi hører de er skademeldt for eksempel for brudd i armen. Vi ser for oss vennen vår ligge med feber i sengen og trenger oppvartning. Da er det kort vei til uønsket medlidenhet.

Med skademelding ser vi liksom bare for oss de praktiske problemene og kan til og med smile litt i munnviken.

Jeg vil heller være skademeldt

Jeg vil heller være skademeldt selv om jeg ligger rett ut i sengen med feber. Det er noen praktiske utfordringer med å krabbe seg til toalettet, men jeg smiler hvert fall i munnviken i mine forsøk.

Skademeldingen går da på praktiske problemer i kroppen som en lege kan greit fylle ut, framfor for eksempel influensa.

Jeg er av den typen som er avhengig av positive mennesker rundt meg som har en innstilling om at jeg klarer meg selv. Gjør jeg ikke det, ringer jeg om bistand. Det er så enkelt.

Selvmedlidenheten som ofte dukker opp av håp om at noen skal stikke innom for å oppvarte, presser hvert fall meg mer ned i sengen. Da vil jeg liksom at omgivelsene liksom skal skamme seg for å ikke uoppfordret stikke innom for å varte meg opp.

Nei, jeg vil ha ansvaret for kroppen min selv. Trenger jeg bistand handler det om å være voksen nok til å si fra om det, framfor et passivaggressivt håp om at noen uoppfordret skal strømme til for å tilrettelegge for utvikling av selvmedlidenhet.